Målet med bombeangrepet var å ødelegge lettmetallfabrikken som var under oppbygging på Herøya i samarbeid med tyske interessenter. Lettmetallprogrammet var det største industriprosjektet Norge hadde sett, og byggeaktivitetene på Herøya økte raskt gjennom de første krigsårene.
Som lyn fra klar himmel
Lørdag 24. juli 1943 var en sommerdag av det slaget nordmenn drømmer om. Sola stekte fra blå himmel, og på bryggekanten ved fabrikkene på Herøya satt spredte grupper av arbeidere med bar overkropp og så lengselsfullt ut over vannet.
Innenfor fabrikkportene på Herøya var 1100 personer på jobb denne lørdagen, på en vanlig ukedag ville det vært flere tusen i arbeid på Herøya. Produksjonen av gjødsel gikk for fullt, og Nordisk Lettmetall var kommet langt med bygging av sin nye, moderne aluminiumfabrikk.
Klokka 12.44 kvakk de til. Flyalarm! I løpet av fire minutter var redningsledelsen ved fabrikken trygt nede i det bombesikre kommandorommet. En av dem var sjefen selv, direktør Tormod Gjestland. Også Herøya-veteran Tormod Dahl-Pettersen var gått under jorda med ansvar for sambandet.
Slik beskriver forfatter Ole Johan Sagafos denne dramatiske dagen i boka «Historier fra Herøya gjennom 90 år». 
Flyalarm i ett kjør
Det var ikke første gang de seks-sju karene var samlet i kommandorommet. Nå var det 24 dager siden sist, men utover våren og forsommeren hadde flyalarmen gått i ett kjør. Likevel hadde ikke Hydros anlegg vært utsatt for angrep.
Etter det første bombeangrepet denne lørdag formiddagen, var 10-15 telefonlinjer slått ut. Etter noen minutters stillhet satte bomberegnet inn på nytt – og på nytt. Før det andre angrepet satte inn, hadde mange greid å komme seg i tilfluktsrommene. Men ikke alle rakk fram. To døde ble senere funnet i trappen ned til et av dem.
«Alle» kjente noen på Herøya
I mils omkrets fulgte rystede solbadere dramaet. Skrekkslagne var de vitne til det største flyangrepet som noen gang hadde rammet mål i Norge. Ingen var i tvil om dramatikken – «alle» hadde nære familiemedlemmer eller bekjente på Herøya.
Da bombeflyene endelig satte kursen mot Storbritannia, kom de overlevende skjelvende opp fra bomberommene, og møtte store ødeleggelser; betongblokker lå spredt over alt, det brant i flere bygninger og lufta var tykk av røyk og støv. Det fortsatte å brenne i 14 dager.
Funnet under en betongblokk
I løpet av lørdagen og natten ble det funnet flere titalls omkomne og mange skadde. Én av dem var Magnus Høyendahl. Han ble funnet i en grøft utpå kvelden, under en stor betongblokk, ute av stand til å røre armer og bein. Han hadde ropt etter hjelp i flere timer da han omsider ble funnet.
Situasjonen var verst for de ansatte ved Nordisk Lettmetall. De hadde få bomberom, et av dem var et mursteinsbygg oppå bakken. Bygget ble jevnet under bombeangrepet og 22 arbeidere mistet livet.
De offisielle tapstallene ble senere justert til 55 omkomne totalt, 33 av dem ved Nordisk Lettmetall. De materielle skadene inne på Herøya var enorme.
Også utenfor fabrikkportene var det store ødeleggelser, blant annet i Knardalstrand.
Tapt ære og ødelagte fabrikker
Månedene etter bombeaksjonen mot Herøya ble en ettertankens tid for Hydros generaldirektør, skriver Sagafos i boka. Bombingen av Herøya hadde gjort sterkt inntrykk, og enda verre ble det da Rjukan ble bombet noen måneder senere.
Historikeren Kjetil Gjølme-Andersen peker på at ledelsen i Hydro hadde strukket seg langt og vært så imøtekommende overfor okkupasjonsmakten, at de hadde undergravd sin egen og Hydros «moralske integritet».
Det samme selskapet som i 1940 hadde sendt en sjekk på 25.000 kroner til Nasjonal Samling, bevilget i 1945 fire millioner kroner til hjemmefronten. Nå var det tid for gjenoppbygging – både av tapt ære og ødelagte fabrikkanlegg.
Forfatter: Åse Himle
24. juli 2018
